Da har altså det jeg trodde aldri kom til å skje skjedd meg! Jeg regner allerede slaget som tapt og kampen som håpløs, jeg har mistet samtlige blogginnlegg og kommentarer fra de siste to årene.

Det er vanskelig å se positivt på dette, fordi alle disse innleggene var på en måte historien min. Når jeg bladde meg bakover i historien husket jeg plutselig ting jeg nå hadde glemt, og det er kjedelig å se at alt dette forsvinner, for ikke å si direkte trist. Særlig er dette kjedelig med tanke på at dagen ellers har vært helt super.

Allikevel dveler man ikke ved fortiden, man ser fremover. Kanskje er det riktig at man av og til konser mer på å skrive historien enn å lese den? Uansett nekter jeg å gi meg, og jeg skal fortsette videre. Amor Fati, elsk din skjebne som det så fint heter. Denne nettsiden døde for 3 timer siden, og er atter en gang oppe igjen. Forhåpentligvis har jeg lært noe denne gangen!

En ny historie skal skrives